“I 2015 så jeg at livet mitt var for kjedelig, jeg levde et typisk A4 liv. Jeg ville ut av komforsonen og trygge rammer, rett å slett utfordre meg selv så mye jeg kan! Fallskjermkurs det er lurt, tenkte jeg! Tanken gjorde meg livredd, hoppe ut av et fly, er du gal! Men redselen gjorde meg samtidig lykkelig, for det var jo akkurat dette jeg ville ha.”

“I det jeg hoppet ut gikk alt i sakte film! Jeg husker jeg klappet til meg selv i ansiktet og ristet på hodet. Alt som skjedde i fritt fall etter det husker jeg ingenting av. Men instruktørene mine sa jeg gjorde alt riktig og at jeg fløy som en fugl. Når skjermen åpnet seg fikk jeg en lykkerus jeg aldri har vært borti, eller noen gang kommer til å få igjen.”

“Jeg startet å hoppe fallskjerm i 2018. Grunnen til det er ironisk nok at jeg har høydeskrekk og en smule sosialangst, men tanken på å sitte som 80åring å ikke ha våget å leve livet pga frykt var verre. Det eneste jeg angrer på i dag er at jeg ikke startet med fallskjermhopping for leeeeeenge siden!”

“Det er en fin progresjon gjennom kurset og jeg følte meg trygg hele veien selv om jeg hadde en million sommerfugler i magen! Første tur i flyet svettet jeg kraftig i hendene og var fullstendig tørr i munnen. I det flydøren gikk opp og jeg skulle faktisk hoppe ut av et fly første gang trodde jeg at hjertet skulle hoppe ut av brystkassa.”

“En instruktør sto inne i flyet og holdt i meg og en instruktør sto på utsiden av flyet og holdt i meg og helt plutselig følte jeg meg trygg, og brøkdelen av et sekund etter vi hoppet ut var all frykt og redsel som blåst bort og det var bare ren og skjær lykke!”